  |
  |
|
||
|
|
|
Evaluering av publikums opplevelser av utstillingen Ötzi – Iceman of the Alps ICEE i Berlin 2011 Under sesjonen Exchange of Ideas & Practices presenterte Carina Jaatinen, utstillingsleder ved Espoo Bymuseum, Finland erfaringene med en evaluerings-workshop med utgangspunkt i vandreutstillingen ”Ötzi – The Iceman of the Alps”. Det var første gang museet lånte inn en internasjonal utstilling, som de viste i perioden september 2010 til februar 2011. Utgangspunktet for workshopen var at Espoo-museet var interessert i å utvikle et redskap for å lage mer publikumsorienterte utstillinger, basert på informasjon om brukernes behov og erfaringer. De var på jakt etter en måte å skaffe seg denne typen informasjon, og valget falt på ”Thinking Aloud-metoden”. Metoden ble opprinnelig utviklet for bruk særlig innen forbrukerforskning, og blir også brukt innen kognitive læringsstudier. Fra 1990-tallet har metoden blitt brukt også innen museumsfeltet, bl.a. av den kanadiske forskeren Colette Dufresne-Tassé. Metoden skal egne seg spesielt godt til å studere informasjon som blir lagret i korttidshukommelsen. I forbindelse med museumsbesøk vil metoden forhindre at testpersonene for eksempel har glemt hva de faktisk mente, slik det viser seg i metoder der en skal fylle ut et spørreskjema, eller at de svarer slik de tror den som spør ønsker de skal svare. Det er også registrert at en gjerne vil framstå som mest mulig intelligent, og at en ikke vil innrømme at det var ting som var vanskelige å forstå i utstillingen ved intervjumetoder. Museumsansatte i Finland ble invitert til å være med på et praktisk forsøk i bruk av metoden, med utgangspunkt i Ötzi-utstillingen. Kort fortalt går denne metoden ut på at publikum bes om å tenke høyt og samtale og fortelle om sine opplevelser mens de går gjennom utstillingen. Ca. 50 personer deltok i workshopen. Disse ble delt i 10 små grupper som hver fikk sin sekretær som tok notater, og som registrerte hvilke reaksjoner som ble uttrykt underveis og tegnet ned besøkernes rute gjennom utstillingen. Sekretæren har ikke lov til å blande seg inn i samtalen med testpersonene. Deltakerne får snakke uten avbrytelser, og det finnes ikke noen faste spørsmål på forhånd. Dette skal medføre at utsagnene blir umiddelbare – deltakerne får ikke tid til å tolke eller forklare tankene, ettersom de snakker hele tiden mens de går rundt og opplever utstillingen. Sekretæren gjør sine notater på et ark der utstillingsplanen/layouten er tegnet inn, og der gruppens rute gjennom utstillingen tegnes inn. På arket er det også laget en kolonne der pluss-kommentarer kunne notes, og en for minuskommentarer. Sekretærene var ansatte på Espoomuseet, og de hadde deltatt på et instruksjonsmøte før workshop-dagen. De ti gruppene fikk tildelt roller de skulle representere: En gruppe fikk rollen som førstegangsbesøkere på museet, tre grupper hadde rollen som familier og med spesiell interesse for tilgjengelighet, to grupper hadde rollen som de som arbeider med barnegrupper/lærere som skal ta elevene med til utstillingen, fire grupper fikk rollen som interesserte i utstillingsteknologi og struktur. Gruppene fikk 45 minutter på seg til å gå rundt i utstillingen. To workshop-koordinatorer sirkulerte rundt i lokalet og observerte hvordan gruppene beveget seg rundt i utstillingene, og det ble rapportert om en livlig stemning der alle tok sine oppgaver seriøst og deltok aktivt. Etterpå leverte sekretærene arkene sine til koordinatorene. Alle gruppene ble også bedt om kort å redegjøre for hva de syntes var det beste ved utstillingen, og en ting som ikke var så bra. På et ark der utstillingsplanen var inntegnet plasserte en plusstegn på de stedene som alle gruppene rapporterte at de likte godt, og minustegn på elementer som ble vurdert som mindre gode. Det var interessant å se at minusene og plussene var ganske sammenfallende, og samlet seg spesielt på to steder: minusene i starten av utstillingen, og plussene på gjenstandsmontre og berøringsskjermer midt i utstillingen. Det at deltakerne i evalueringsforsøket alle var museumsarbeidere ble ikke ansett for å ha så stor betydning for resultatet. Profesjonelle museumsarbeidere opplever på samme måten som ”vanlige” besøkere glede, irritasjon osv. på turen rundt i utstillingen, og analysen kommer gjerne etterpå. Workshop-deltakerne fant evalueringsmetoden interessant. Sammenstillingen av resultatene fra de enkelte gruppene og deres rute gjennom utstillingen ga nyttig og praktisk informasjon om publikums opplevelse av sterke og svake sider ved utstillingen. Det ble understreket at ”Thinking Aloud” metoden ikke gir svar på alt en vil vite noe om, og at det beste er å bruke den i kombinasjon med andre metoder. Espoo-museet vil trolig fortsette med å bruke denne evalueringsmetoden også i framtida. For min egen del var det kanskje presentasjonen av vandreutstillingen som finnes på markedet som var mest interessant, samt å bli kjent med museumskolleger og utstillingsprodusenter fra ulike land. Det finnes mye interessant, både innen kunst, naturvitenskap og kulturhistorie. Kostnadene i forbindelse med leie varierer selvsagt, men gjennomgående er de mest interessante utstillingene gjerne i overkant dyre for et middels norsk museum. Det synes ikke å være velfungerende nettverk for utveksling av utstillinger i noen land, men det synes som at det å lage utstillinger sammen med andre ikke er uvanlig, bl.a. for å fordele kostnadene ved utstillingsproduksjonen. Min førstegangs deltakelse på et ICEE-møte frister til gjentakelse. Også arrangementmessig gikk konferansen greit for seg i egnete lokaler, og med godt forberedte innledere og et variert og interessant program. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2011 |