Martin Hager-Saltnes, Kulturhistorisk Museum

OLD QUESTIONS, NEW ANSWERS:
Quality criteria for museum education

CECA i Zagreb 2011


"Hvorfor snakker vi så mye om skoleformidling? Det har vi jo holdt på med så lenge og det kan vi jo så mye om." Slik formulerte en finsk museumsleder seg i en pause i sommerhete Zagreb. For en som daglig møter skoleelever oppleves det annerledes. Vi kan bli bedre, og elever, lærere og vi selv fortjener det. Derfor reiste jeg på CECAs konferanse med håp om å finne nye svar på gamle spørsmål, som var konferansens motto. Maktet så den lange rekken med powerpoint-presentasjoner å utkrystallisere noen kvalitetskriterier for undervisning på museum?

I et inspirerende og poengtert foredrag , stilte britiske John Stevenson fra Group for Education in Museums (GEM) tilhørerne følgende spørsmål: Betrakter du deg som en profesjonell museumspedagog? Ja, svært mange reiste hånden bekreftende på det. Men Stevenson applauderte ikke salens yrkesstolthet, eventuelt deres ønske om en slik identitet, men repliserte: Musemspedagogikk er ennå ikke en profesjon i begrepets vanlige betydning. Vi bør derimot strebe mot å bli mer profesjonelle.

For å tilhøre en profesjon i klassisk forstand må man ha gjennomgått en spesialisert utdannelse og opplæring. Profesjoner har vanligvis regulerte forskrifter, lisensiering og setter strenge kompetansekrav. De er underlagt etiske koder, kan kontrollere deres medlemmer, og yrkesinteresser (monopolisering) og har høy prestisje og makt i samfunnet. Da er det kanskje ikke så vanskelig å være enig i foredragsholderen om at museumspedagoger ikke utgjør en profesjon? Muligens tilhører vi heller den gruppen av yrker som noen kaller en semiprofesjon. De halvprofesjonelle har lavere status, kortere opplæring og er underlagt sterkere kontroll fra overordnede, for å nevne noen karakteristiske trekk. To ytterligere kjennetegn synes også passe godt overens med museumspedagoger: Individene identifiserer seg mer med institusjonen de jobber ved enn med selve yrket og man finner en overvekt av kvinner.

Stevenson mener at muligheten til å bli mer profesjonelle ligger i hva vi gjør i framtiden, ikke hva vi kaller oss. Group for Education in Museums jobber derfor for å utvikle systematisk opplæring av ansatte i museumssektoren. Videreopplæringen må differensiere mellom museumspedagoger som nettopp har begynt i feltet, de med erfaring og de som kan kalles spesialister. GEM ønsker å skape enighet om et «pensum» av kunnskaper og ferdigheter som museumspedagoger trenger. Verktøyskrin og mentor-ordning for profesjonell og personlig utvikling og andre tiltak, skal lede til et sertifikat for de som når de nødvendige standarder.

GEM tilbyr kurs over tre måneder hvor hver student vil ha en mentor. Studentene skriver en arbeidsbasert logg gjennom kurset og danner selvhjelpsgrupper. Når studentene utfører museumspedagogiske arbeidsoppgaver, observeres de av deres mentor. Dette som en hjelp til å reflektere over egen praksis. Nøkkeltema i satsningen er Forstå ditt publikum, Forstå dine kollegaer og Evaluering og kvalitetssikring. I Norge har vi utviklingsmuligheter gjennom kurs fra Museumsforbundet, Høyskolen i Oslo, Kulturrådet og uavhengige ildsjeler. Men forsøk på en systematisk koordinering og etablering av kvalitetskriterier for vår «semiprofesjon» er vel ennå ikke kommet i gang?

Stevenson understreker at museumspedagoger alltid vil være en uensartet gruppe som har variert bakgrunn, også når det gjelder utdanning. De som vil jobbe med eldres helse og velferd innen kultursektoren, vil gjerne ha en sosialfaglig bakgrunn. Denne sektoren er en satsning i Storbritannia og representerer det videre perspektivet på læring i museum som museumslederen fra Finland etterlyste på konferansen.

La oss ikke å gjenoppfinne for mange nye hjul, avsluttet John Stevenson.
Til dette vil jeg knytte noen personlige refleksjoner. For at det skal skje læring, må vi vite hvordan barn lærer, het det i et leserinnlegg i Museumsnytt i fjor. Jeg stusset og tenkte på all den læring som har foregått gjennom historien i møte med kloke oppdragere og rollemodeller som ikke satt med forskningsbasert læringssyn. Og jeg er redd det ikke nødvendigvis foregår mer læring der pedagoger er oppdatert på læringsteori. Jeg spør om læring, erkjennelse og opplevelse på museer vil styrkes like mye gjennom grundig trening i prinsipper og arbeidsmåter som har vist seg slitesterke gjennom tiår med utprøving, som det ny forskning på læring vil gjøre.

Profesjonalisering forutsetter at opplæringen og kvalitetssikringen må fortsette gjennom karrieren. Dette skjer ikke bare gjennom kurs og "påfyll", men også vilje til bl.a. å utsette oss for kollegaveiledning som kan få oss ut av spor og uvaner som vi lett glir tilbake i. I sportsverdenen er det vel slik at vedvarende hard trening er like viktig for å konkurrere i toppen som det nye kunnskaper om treningsmetoder er?

Stevenson peker på nødvendigheten av å forske mer på effekten av undervisning på museum. Både lærere og museumspedagoger synes å overvurdere virkningen av sin egen undervisning. Det er heldigvis ingen motsetning mellom å bygge på erfaring og å utvikle ny innsikt. Vi trenger tid og ressurser til å tilegne oss den viten som finnes i dag og integrere det beste av den i vårt daglige arbeid. Erfarne museumspedagoger som ønsker å holde frem med direkte formidling, må få gode utviklingsmuligheter. Det må ikke være nødvendig å velge andre oppgaver innen museumsverdenen eller utdanningssektoren for å styrke egen faglighet og yrkesstatus.

Jeg spør med andre ord det ikke også finnes en del gamle svar på gamle spørsmål. Gode, men også dårlige innlegg på CECA 2011, fikk meg til å lure på det.

 
  til toppen                                                   Tilbake til reiserapporter 2011