Gerd Rosander, pensjonist

En pedagogisk retning vokser frem

ICLM i Chiavarella 2011


ICLM-konferansen 2011 ble avholdt 25.-29. september i Italia i landskapet Marché, i den lille byen Chiavarella i provinsen Ancora. Ansvarlig for konferansen var foreningen "Case della Memoria", representert ved Montessori-museet der. Det var nemlig i Chiavarella, og i det hus hvor museet holder til, at Natale Maria Montessori ble født i 1870.

Byen var rik på historie og arkitektur og ikke minst hadde det utviklet seg en tradisjon med sterke, selvstendige kvinner, en tradisjon som fortsatt finnes. Dette hadde sin bakgrunn i tobakksfabrikken som hadde startet opp allerede i 1795. På det meste hadde fabrikken, som ennå finnes, omkring 600 ansatte, de fleste kvinner, som tjente egne penger og dermed fikk en sterk og selvstendig stilling. Maria Montessoris far var en slags inspektør på fabrikken, mens moren som var fra en "nobel" familie, ikke arbeidet utenfor hjemmet.

I dette miljøet og som enebarn, tilbragte Maria sine tidligste år frem til familien på grunn av farens arbeid, flyttet til Roma da hun var 12 år. I Roma fikk hun muligheten også til høyere akademisk utdannelse. Til å begynne med var den eneste muligheten åpen for kvinner en lærerutdannelse. Men etter hvert dreiet hennes interesser seg mot naturvitenskap, og hun kom inn på medisinstudiet. Hun ble uteksaminert i 1894 som en av Italias første kvinnelige leger, ifølge museet, som dermed korrigerte kilder som utroper henne til den aller første.

Under arbeid i sin første stilling som lege ved den psykiatriske klinikken ved universitetet fikk hun kontakt med utviklingshemmede barn. Hun reagerte over hvor understimulert de var, og var overbevist om at dette også var årsaken til barnas utagerende oppførsel. Med tilrettelagt undervisning var hun sikker på at også disse barna kunne lære mye. Da hun kort etter ble leder for en statlig undervisningsanstalt for psykisk utviklingshemmede, fikk hun anledning til å prøve ut sine ideer, og ble meget positivt overrasket. Med hennes fremgangsmåte lyktes hun med å lære et flertall av de utviklingshemmede barna å lese og skrive så godt at hun lot dem delta i opptaksprøvene for en skole for normalt utviklede barn. De utvilklingshemmede barna klarte prøvene, og Montessories reaksjon ble å finne en forklaring på hvorfor de normale barna lå på et så lavt nivå at de kunne sidestilles med de tilbakestående barna i intelligenstestene.

I 1907, etter studier også i psykologi, ble hun leder for et daghjem, San Lorenzo, for normalt utviklede barn i Romas slumstrøk. Her kunne hun teste sine teorier, og utvikle sine metoder. Hun fant viktige og ukjente fakta om barns adferd. Barn har en indre drivkraft for å utforske verden omkring seg og for å lære. Det som i dag kalles Montessoripedagogikk bygger således på hennes egne iakttagelser og forskning som hun fortsatte med gjennom alle år.

Grunnprinsippene i hennes pedagogikk er å gi barna trygghet, gjøre dem delaktige og oppmuntre dem til selvstendighet. Både i barnehagen og i skolene som etter hvert tok opp hennes pedagogikk møter barna et nøye forberedt miljø med materiell som skal stimulere sansene og som bygger på hjernens mest effektive måte å tilegne seg kunnskap på. Lærerne skal ikke fortelle alt, men inspirere og veilede barna til selv å utforske tingene videre. Det er en individuell undervisning hvor barna får arbeide uforstyrret.

Montessoris metode var helt ny i forhold til hva man mente den gang. Hun oppfant en ny pedagogisk fremgangsmåte, et resultat av hennes omfattende vitenskapelige forskning. Metoden verdsetter høyt barns sensorielle opplevelse og vekten av et stimulerende og strukturert miljø. Det legges også opp til at barna skal bruke hverandre, samarbeide, i sin barnehave eller skolehverdag. Ikke minst gjennom hennes mange bøker og en utstrakt reise- og foredragsvirksomhet ble Montessories pedagogiske metode spredd til en rekke land både i og utenfor Europa. Etter hvert utviklet det seg ikke bare barnehaver som arbeidet etter hennes metode, men også Montessorie barne- og ungdomsskoler. Hun var imot fascismen, og da hun i 1939 var invitert til India for å forelese, benyttet hun anledningen til å bli der sammen med sin sønn helt frem til 1947. India er derfor, ikke uventet, et av de land hvor Montessoriepedagogikken er meget utbredt. Også i Norge finnes en rekke institusjoner, fra barnehaver til barne- og ungdomsskoler som arbeider etter Montessories pedagogiske metode.

Tre ganger har hun vært nominert som kandidat til Nobels fredspris. Hun hevdet at for å oppnå fred måtte man begynne med barna. Og hun skal ha vært den første kvinne som ble avbildet på italienske mynter og pengesedler. Hun dør i Amsterdam i 1952 i en alder av 82 år, men hennes pedagogiske metode lever videre.

Museet i det hus hun ble født, har ikke gjort forsøk på å rekonstruere miljøer, men har en utstilling som i tekst og bilder gir glimt fra hennes liv og hennes vitenskapelige virksomhet. Museets bibliotek er delt i to avdelinger, forsåvidt noe som er vanlig i litterære museer, med en avdeling for Montessories egne skrifter hvor hun utdyper sine tanker og sin metode. Den andre avdelingen består av litteratur fra andre forfattere om pedagogikk, barnepsykologi etc. Her kan interesserte studere emner som barndom, utdannelse og læring, enten i biblioteket eller ved hjemlån av bøkene.

Museet fungerer også som et studiesenter, delvis i samarbeid med offentlige instanser, hvor Montessories metode står sentralt. Det organiseres bl.a. kurs for lærere og annet hvert år avholdes en kongress her. Den siste tok opp design, forstått på en ny måte.

 
  til toppen                                                   Tilbake til reiserapporter 2011