  |
  |
|
||
|
|
|
Museum og politikk i Norge? INTERCOM i København 2011 Jeg vil hevde at museer er politiske i det meste de foretar seg, men det betyr ikke det samme som at de fronter en bestemt partipolitisk ideologi. Synet på museer som politiske aktører finner man helt tydelig i museologisk litteratur, og i kritiske samfunnsvitenskaper. Det er bare så synd at man må grave i bøkene for å få rede på det. September 2011 arrangerte ICOMs internasjonale komitee for ledelse – INTERCOM – en firedagers konferanse i København med tittelen Museum and Politics. Tiltaket var et sjeldent men høyst betimelig tiltak i å synliggjøre museers rolle i politikk. Over 100 deltagere fra 27 ulike land var samlet med et felles fokus på å forstå museer som deltagere i et politisk landskap. Selv om INTERCOM har fokus på ledelse i museene var konferansens tale- og deltagerliste bredt representert. Talelisten inkluderte kulturhistorikere, ledere, forskere, studenter, formidlere, konservatorer, og personer fra øvrige kulturinstitusjoner. Tematisk dekket konferansen store deler av museenes arbeidsfelt som forskning, formidling, utstillinger, design, dialog, samfunnsansvar og ledelse. Et viktig premiss i politikk er åpenhet og mulighet for ytring. Gjennom bred inkludering av personer fra ulike land, med ulike stillinger og fagbakgrunn, greide INTERCOMs arrangører å gjennomføre en konferanse som speilet museene i det politiske landskapet på en variert og engasjerende måte. Museum and politics var i seg selv gjennomført i god demokratisk ånd. En konferanse på samme tema med en begrenset målgruppe, eller lukket krets av ledere, ville ikke hatt samme slagkraft. En av konklusjonene som ble trukket opp av moderator David Fleming (National Museums Liverpool) er at man møter mange av de samme utfordringene ved museer i ikke-demokratiske land, som i demokratiske land. Underforstått må museer i demokratiske land også forholde seg til forventninger fra bevilgende myndigheter og ulike interessegrupper i samfunnet, og slik sett være i en forhandling om hvordan historier fra fortid og samtid skal videreformidles; hvilke stemmer skal bli hørt, hvilke perspektiv av historien skal vektlegges, og hva velger man bort? Dette kom til uttrykk blant annet gjennom foredragene A revision of belief: re-birthing the heritage of a nation (Ramzie Abrahams, Freedom Park – Sør Afrika), Is the government’s involvement in their management a barrier for museums to exert their influence into society (Nguyen Hai Ninh, National department of Cultural Heritage – Vietnam) og The fault-lines in cultural democracy (Jette Sandahl, Bymuseet i København). Alle belyste utfordringene som ligger i at museene jobber i forhold til politisk press, enten på vegne av undertrykte grupper og fortellinger, eller gjennom selv å bli begrenset gjennom politisk press. Selv om det er sjelden å se konferanser med samme tema i Norge, tror jeg det er en svakt økende grad av bevissthet om at museer ikke er nøytrale, objektive institusjoner, i hvert fall blant museumsansatte. Dessverre er det altfor lite fokus på dette utenfor intern seminar- og konferansevirksomhet. Derfor er det behov for ytterligere synliggjøring av forholdet mellom museum og politikk. Som mottagere av store mengde offentlige midler fortjener publikum å bli informert om at museene ikke kun forholder seg til statlig kulturpolitikk, men at de selv daglig foretar valg som er mer eller mindre politisk betont. De som skulle hevde at deres institusjon ikke har noe å gjøre med politikk å gjøre bør minne seg selv om de daglige prioriteringer som gjøres i museene. Museer forvalter kunnskap om vår egen kultur gjennom innsamling, konservering, forskning og formidling. De fleste museer opplever at disse fire hovedoppgavene utgjør mer eller mindre store hav med endeløse horisonter. Museenes ressurssituasjon tilsier at man må gjøre prioriteringer fra dag til dag innenfor alle disse arbeidsfeltene. Noen velger da å håndtere arbeidet etter opplagte planer med bevissthet om at målet nås med tiden, om det så skulle ta 5, 10 eller 30 år. Andre jobber etter adhoc prinsippet, noen etter innfallsmetoden, noen etter personlig interessemetoden, og visselig noen etter brannslokningsmetoden også. I begge tilfeller foretar museet bevisst eller ubevisst valg og prioriteringer, som til sammen utgjør en politisk linje. Om museene var mer bevisst sin egen politiske rolle gjennom intern og utadrettet virksomhet, ville de definitivt bli bedre skikket til å ivareta og forvalte sin samfunnsrolle. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2011 |