  |
  |
|
||
|
|
|
”Old questions, New answers” CECA i Zagreb 2011 En av CECAs viktigste bidragsytere er professor emeritus George E. Hein fra Lesley college i Massachusets. Han har vært med i CECA i tredve år, var leder i mange år, og har holdt mange foredrag i løpet av disse årene. I CECA har fokus fulgt endringer i læringsteorier og syn på museer og formidlingens/formidlernes rolle. Denne gang holdt Hein et keynote foredrag, ”Why museum educators?” der han trakk opp de lange linjene i CECA og museumspedagogikken. I det videre vil jeg hovedsakelig ta opp noen av Heins synspunkter slik de ble presentert i hans foredrag og inkludere noen egne tanker og erfaringer. Hein ga i utgangspunktet fire grunner for at vi trenger formidlere/ museumspedagoger (educators) i museene: 1. Museene er læringsinstitusjoner, der gjenstander trenger tolkning eller formidling 2. Formidlere er viktige for utvikling og formidling av utstillinger og publikumsprogrammer 3. Formidling omfatter også læringsteorier og kunnskap, praktiske aktiviteter, pedagogikk (både teori og praksis). Den trenger også et mål, en hensikt. Hvorfor formidler vi? Formidling/education er aldri en nøytral prosess! 4. Den beste grunnlaget for formidlingen for museer er sosiokulturell konstruktivisme, og i demokratiske land bør den være ”progressiv” Tre viktige faktorer for formidlere er læringsteori, praktisk erfaring og erkjennelse av at det er en sosial/politisk hensikt med formidlingen. Museene har forskjellig syn på betydningen av formidling som spenner fra enkelte kunstmuseers synspunkt at det kun er kunsten i seg selv som betyr noe i et museum, formidling er sekundært. Noen museer er rettet mot publikum og deres behov er i sentrum, ikke gjenstandene. Det andre ytterpunktet er museer hvis hovedmål er sosial endring, og formidlingen har et demokratisk siktemål. Noen museer har også hatt et demokratisk mål for alle egne ansatte. Et stort museum i Brasil innførte et omfattende formidlings- og opplæringsprogram for alle ansatte, ikke bar de faglige, vitenskapelige, men også vakter, vedlikeholdsarbeidere og andre. De fikk en innføring i alle museets arbeidsoppgaver, egne og andres, og fikk en ny forståelse, innsikt og kompetanse i museets rolle og egen betydning for museets virksomhet. Spesielt for dem lavest på stigen ble dette et kraftig bevisstgjøring til gavn for både museet og den enkelte ansatte. Det har ikke alltid vært en selvfølge med opplæring av museumsmedarbeidere. I USA var det imidlertid tidlig en forståelse for den demokratiske og læringsmessige betydningen av museene. En av de første som så behovet for spesielle kurs for opplæring av museumsansatte var Sara Yorke Stevenson på Pennsylvania museum. Hun satte i gang kurs allerede i 1908, og fortsatte i årene som fulgte. Stevenson fremhevet at museumsarbeide og kurs var egnet både for kvinner og menn. Kursene dreide seg hovedsaklig om kuratorarbeide og administrasjon. Formidling var ikke en del av kursene, og det tok år før museumsformidling ble ansett som en profesjon. Amerikanske universiteter kom også tidlig på banen med museumskurs. Et spesialkurs for kunst på Harvard la grunnlaget for arbeid ved kunstmuseer, mange deltakere ble direktører, men få ble formidlere.Ved åpningen av MoMa i 1929 ble det sagt rett ut : ”Fremtidens kunstmuseer skal være et omfattende og varig forum for kjennere og lærde, og beskjeftige seg med studier, opplæring og forskning, og skal ikke blande seg med et kunnskapsløst publikum.” Newark Museum Apprentice program var et 12 mnd kurs som ble holdt i årene 1925-42. Her fikk deltakerne praktisk erfaring fra mange typer museumsarbeid ved en roteringsordning i museer, der de arbeidet 5 uker på hvert sted, bibliotek, administrasjon, utstillinger mm. Flere kjente kvinner og menn ledet disse kursene. En viktig person var John Cotton Dana. Han hadde et progressivt syn på museenes rolle, og et fordomsfritt syn på religion og kvinner. Dana så på museet som en del av et utvidet bibliotek, og var opptatt av folkekultur og at alle skulle ha tilgang og adgang til museer. Dette var en del av hans demokratiske grunnsyn. Formidling var også inkludert i kursene, og på et sjarmerende, gammelt bilde ser vi unge kvinner kledd i tidsriktige drakter demonstrere gamle håndverksteknikker i utstillingene. Bilder tyder på at disse kursene spesielt var besøkt av kvinner. Denne opplæringsmåten med lærlinger og innføring i arbeidsformene i museer har en del til felles med opplæringsprogrammet som Norske naturhistoriske museers landsforbund hadde i ca femti år. Kandidater som var ferdig med sin universitetsutdanning arbeidet i ett til to år i et naturhistorisk museum som museumsstipendiater, senere museumsaspiranter. I Europa vokste det også frem en bevegelse som så betydningen av museene som læringsfora. To viktige bidragsytere fra slutten av 1920-tallet kom fra Østerrike. Otto Glöckel var engasjert i skolereformer og nye læringsmåter, Otto Neurath, laget nye museumsutstillinger til disse reformene. Etterhvert ble den utadrettede virksomheten og den sosiale og demokratiske siden av museenes virksomhet høyt verdsatt både i USA og i Europa. Med etableringen av Science centers i USA på 1960-tallet ble læringssiden ytterligere styrket. De som rent ideologisk sto bak denne virksomheten var ironisk nok en gruppe som alle hadde arbeidet med atombomber og som var radikale og politisk aktive. Hva var så deres mål for disse nye institusjonene? Å lære folk fysikk og realfag? Langt i fra! En av pionerene formulerer det slik: ”I believed then, and I believe now, that in order to get people to be decent in this world, they have to have some kind of intellectual training that involves knowing [about] Observation, Evidence, the Basis for Belief.” Dette er ganske sikkert et overaskende synspunkt for mange. En styrking av den intellektuelle treningen gjør mennesker istand til å trekke egne slutninger og på sikt ta del i samfunnet, og da er vi tilbake til at formidlingen har en sosial, demokratisk og politisk rolle. I sin oppsummering viste Hein til flere nivåer av læringstilegnelse som også kan appliseres på læring og formidling i museer: Forholdet mellom tidligere erfaring, den enkeltes personlige kunnskap og generell kunnskap. En som har liten læringserfaring kan utelukkende bygge på sin tidligere erfaring. Dess mer erfaring en får i å lære, dess mer kan en utnytte egen tidligere erfaring og kunnskap i læringsprosessen. Først etter mye læringserfaring, kan en i tillegg også utnytte og bygge videre på den generelle kunnskapen. Dette viser at et ultimat mål for all formidlingen er å gi erfaring i å lære slik at en kan tilegne seg og nyttiggjøre seg samfunnets generelle kunnskap. Formidlingsrollen er styrket i mange land for å sikre sosial inkludering og demokrati. I dag anser vi vel alle formidling som en sentral del av museenes virksomhet. Programmer som har intervjuet de som ikke besøker museer har oppdaget at mange knapt vet hva et museum er. I Storbritannia har man innført programmer for å trekke nye grupper inn i museene. Det forekommer at museumsformidlere får en rolle som nærmer seg sosialarbeiderens for å formidle museet til alle grupper i samfunnet. Stadig nye grupper som har falt utenfor trekkes nå inn i museene og i museenes formidlingsprogrammer: eldre, demente, syke og uføre, innvandrere, unge voksne, stoffmisbrukere. Hos oss har vi mange år hatt et hovedfokus på barn og ungdom, og dette har vært utslagsgivende for støtte til tiltak. Kanskje er tiden kommet til å vurdere om vi skal utvide formidlingsrepertoaret? |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2011 |