  |
  |
|
||
|
|
|
Problematisk stoff – rusmisbruk på museum INTERCOM i København 2011 Utstillingen viste fotografier med motiver fra ulike viktige institusjoner og steder for rusmisbrukere i Luxembourg (hospits, suppekjøkken, sprøyterom etc). Den inneholdt også en skriftlig redegjørelse for rusmisbrukernes vanlige, daglige gjøremål. Og som en del av prosjektet, var det samlet inn og stilt ut ulike gjenstander fra en rusmisbrukers bopel / leilighet. Utstillingen presentere én, idealisert, eller typisk, rusmisbruker, og altså ikke noen navngitt(e) eller identifiserbar(e) rusmisbruker(e). Den inneholdt ingen ansikter eller navn, og stilte slik sett opp en anonym mellommann (eller –kvinne) som representerte rusmisbrukeren/-misbrukerne. Denne anonymiseringen, og generaliseringen, var gjennomgående i utstillingen, og kom til uttrykk i forhold til alle de tre hovedgruppene av utstillingsmateriale (fotografier, tekst og gjenstander). Fotografiene fra hospitset, sprøyterommet og suppekjøkkenet var uten ansikter og navn. Motivene var blant andre sovepose rett på golvet, mat, hygieneforskrifter og blått lys på toalettene. De viste fram disse stedenes særpreg; ikke minst nakne, hygieniske rom. Samtidig inneholdt de også tydelige elementer av omsorg, tydeligst ved et motiv med hender som overleverer en tallerken med varm mat. Videre var stedene (re)presentert gjennom sirkler markert på golvet i utstillingsrommet. Sirklene ga assosiasjoner til brettspill eller til stasjoner på et kollektivlinjekart. Den største og mest sentrale sirkelen var jernbanestasjonen. Derfra gikk tykke streker til de andre sirklene (sprøyterommet, matutdelingen, hospitset). Den besøkende kunne følge linjene og stoppe på de ulike stasjonene og fikk da informasjon om det aktuelle stedet. Utstillingen redegjorde også for rusmisbrukerens daglige gjøremål gjennom en fortellende tekst. Den beskrev hvordan rusmisbrukeren i perioden 0700-0900 våknet, kledde på seg, spiste frokost og brukte stoff. Mellom 0900 og 1130 var han eller hun på sentralstasjonen og kjøpte og brukte stoff. Deretter, 1200-1300, var det lunsj. Etter lunsj var det tilbake på stasjonen for å kjøpe/selge stoff eller drive kriminalitet. Og slik fortsatte dagen fram til kl 2100-2200 da siste rusmiddelinntak og fant sted og det var på tide å gå til ro for natten. Både fotografiene, sirklene og teksten var med på å skape avstand: Fotografiene er uten ansikter og navn, stedene er markert som sirkler og linjer og dagsordenen er på samme måte generalisert. Framstillingen er på alle disse måtene distansert. Utstillingen viste også et utvalg innsamlede gjenstander. Gjenstandene – blant annet colabokser, medikament-esker, sprøyteutstyr og belte – ble utstilt i monter på golvet. Utvalget av gjenstander var framkommet ved at museets konservatorer hadde samlet inn alt som lå innenfor en (tilfeldig) rute på 1x1 meter på golvet i et rom der en rusmisbruker (ikke navngitt) bodde. Gjenstandene ga inntrykk av å være utstilt slik de var funnet. Innsamlingsmetoden synes å være inspirert av arkeologiske utgravninger eller muligens også av botaniske feltstudier, der man kartlegger f. eks vegetasjonen innenfor en valgt rute. Gjennom disse ulike grepene ga museet en presentasjon av en (typisk) rusmisbruker og en typisk dag i dennes liv. Museet hovedgrep stilt overfor ”Difficult Contemporary Heritage” var å idealisere, generalisere og distansere. På denne måten kan utstillingen også gjøres til et eksempel på hvordan museer ofte forholder seg til og behandler mennesker og gjenstander ganske så forskjellig. Narkotika er eksempel på ”Difficult Contemporary Heritage”. En narkoman synes i denne sammenhengen å være dobbelt så vanskelig. Luxembourgs bymuseum stilte ut en rekke gjenstander knyttet til rusmisbruk direkte. (Om enn gjenstandene altså var utvalgt uten at museet hadde gått inn i rusmisbrukerens verden og rusmisbruket spesifikke problemstillinger. Det var bare en ”tilfeldig” mengde ting utvalgt gjennom en distanserende, liksomvitenskapelig framgangsmåte.) Menneskene, rusmisbrukerne, derimot, synes å være langt mer problematiske og ble ikke vist fram direkte. I stedet var det konstruert en idealtype, en brikke i et brettspill, en typisk rusmisbruker uten kjønn, alder, ansikt eller navn. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2011 |