  |
  |
|
||
|
|
|
Levande museum DEMHIST i Shanghai 2010 Vi bes�kte Shaoxing, Hongcun, Chengkan, Nanping og Tangye. Det var det vi rakk, sj�lv om det sto dobbelt s� mange p� lista. Slike som oss har svak gruppedisiplin, bruker mye meir tid enn kinesarar, vi beveger oss sakte og vi er ikkje klare p� same tid. Vi mista m.a. Jixi, Xidi og Guan Li, som skulle vore andre h�gdepunkt p� turen. |
 Gatebutikk i Shaoxing. Tilbodet er sukkerr�r, levande h�ner og egg. |
|
Tilrettelegginga handlar om at det er anlagt digre parkeringsplassar i utkanten av landsbyane, at ein m� betale billett for � komma inn, og at ein blir f�lgt rundt av
uniformert guide, heldigvis utan mobilt h�gtalaranlegg s� lenge det er vestlege turistar i f�lgjet. Men det bur alts� folk i landsbyane, og dei driv med sitt. Noen hakkar
eller haustar �krane sine, noen driv med byggearbeid og mange falbyr varene sine. Alle stader er det hus som er opne for publikum, gjerne tempelbygningar, men ogs� romsleg
anlagte og rikt dekorerte hus etter rikfolk. Og det er heller ikkje vanskeleg � f� glimt inn i kvardagen til folk flest. Den er rimeleg enkel. Vi blei godt mottatt. Innbyggarane var blide og vennlege. Vi sa god dag og takk p� kinesisk og resten med kroppsspr�k, glodde og fotograferte og smakte p� det som var steikt og kokt. Vi blei til og med bydd p� eit hus. Men prisantydninga var ein million. Vi gikk ikkje inn i budrunden. |
||||
 Kaf�liv i Chengkan. |
|
Innbyggarane i desse landsbyane var i ekstremt grad gjort til objekt i ei medveten, m�lretta og h�gt prioritert satsing p� utvikling av turistindustrien. Det er bygt
h�gstandard vegnett og raske jernbanar inn mot omr�det, det er etablert ei rekke hotelltilbod og det er eit raskt veksande forretningsliv i Huangshan. Det er fashion �
reise p� landet i weekenden, bu fint og ta seg ut p� ekspedisjonar til den n�re fortida, som til forveksling er n�tid, men p� ein annan stad. Kva innbyggarane bak dei tildels avanserte billettsystema satt att med fekk vi ikkje heilt tak i. Vi skj�nte at dei fekk hjelp til vedlikehald av hus, gater og plassar, men som det museumsvertskapet dei i r�ynda var, virka det likevel som dei m�tte gjera det beste ut av den marknaden som dagleg velta inn i dei tronge gatene og veitene. Vi er ikkje heilt ukjente med fenomenet her heime heller. R�ros er kanskje ein slags museumslandsby, Skudeneshavn og Sokndalsstrand likeeins. Agatunet var det, men der bur det ikkje folk lenger, Havr�tunet og. Vi som bur i dei meir marknadsf�rte turistlandskapa er alle statistar i ei iscenesetting som andre tener pengar p�. Og det g�r noks� greitt, s� lenge turistane ikkje begynner kikke inn stovene v�re og ta bilde av oss n�r vi ut�ver daglegliv. Det interessante er kva som skjer n�r iscenesettinga blir s� uttalt som det vi s�g i Kina. Kva f�lgjer f�r det for dagleglivet, for ut�vinga av arbeid, for samver, for �konomiske, sosiale og kulturelle forhold? Kan landsbyen vera den same etter at han kom p� verdsarvlista og det blei montert billettskranke med telleapparat tvers over hovudvegen inn til landsbyen? Er turismen berekraftig, er han i stand til � ta vare p�, vidaref�re og vidareutvikle det som turismen gjer til objekt? Hadde eg kunne kinesisk, vore ung og skj�nt korleis ein skaffar seg pengar til forskingsprosjekt skulle eg gjerne funne ut meir om det. I staden f�r eg lime bilda inn i albumet og reflektere over kva det er som gjer slike landsbyar til attraksjonar av eit slikt omfang at parkeringsplassane noen stader virkar st�rre enn landsbyen, for � kunne tilby plass til alle som kjem p� bes�k. Enda dei fleste kjem i buss. |
||||
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2010 |