  |
  |
|
||
|
|
|
REISERAPPORT
Communicating Cultural Heritage - balancing the Academics' with the tabloid ICOM MPR konferanse i Brasil 2 – 10. november 2008 I foredraget ved MPRs konferanse i Brasil 2008, tok jeg opp et tema som lenge har interessert meg. Hvordan kan man som ”leg” kommunisere forskning til publikum og mediene? Og hvorfor oppleves det som vanskelig � kommunisere med forskere og om forskningen? Mediedekning av forskning og aktivtiter ved museene kan synes som den beste markedsf�ringen av museers virksomhet. N�r institusjonen f�r et godt oppslag i mediene, gis den ogs� rolle som politisk akt�r, dvs museet kan v�re med p� � f� satt viktige saker p� dagsorden. Museet vil kunne oppfattes som en institusjon hvor det foreg�r aktiviteter som er viktige for samfunnet og som s�dan gis betydning. Og en medieomtale f�rer ofte til flere. Omtale kan bidra til � gj�re et museum til en arena hvor forskning, samfunnsakt�rer og publikum kan utveksle ideer og bidra til en positiv forst�else av samfunnet. Markedsf�ring av museets aktiviteter gjennom annonser, vil kunne v�re et supplement til medieomtale og gir en god anledning til � minne publikum om utstillinger og aktiviteter. For oss som arbeider med kommunikasjon og museer, er presseomtale og pressedekning den delen av arbeidet som krever den st�rste innsatsen, men som ogs� er den mest spennende. Vi m� b�de ha oversikt over forskning, aktiviteter og utvikling av institusjonen, vi m� finne hvordan en sak eventuelt kan vinkles for � ”selges” til pressen, vi m� ha bakgrunnsstoff og skrive pressestoff og vi m� pleie pressekontaktene slik at det i alle fall dekkes av et landsdekkende medium. Vi m� ogs� vite hvem i den faglige staben som har god radiostemme – og ikke minst hvem som er villig til og t�r � spissformulere for � gj�re stoffet interessant for lesere og lyttere. I mediene skal forskning og aktiviteter helst gj�res til helteepos og eventyrlige evenementer og konstruere kosmos ut av kaos. Kommunikasjonsfolk skal bidra slik at historien, kulturen eller naturen fremst�r som ny, helhetlig og levende, men innenfor grensene av det vitenskapelig akseptable og akademiske. Det er ikke lett. Innenfor forskningsmilj�ene, eller fagmilj�ene, kan det v�re stor skepsis til formidling og medier. Skeptikerne vil henvise til medienes �kte kommersialisering og dermed forflatning av argumenter, fragmentering av kunnskap, polarisering av synspunkter og vektlegging av spektakul�re begivenheter. Med andre ord, alt som synes motsatt av det vitenskap og akademia representerer. I et intervju definerer medieprofessor Helge R�nning tabloid som spissformulering, en knapp og treffende formulering. I en vitenskapelig kontekst vil en slik formulering kunne virke banal, men da glemmer man hvilke rammer et slikt spissformulert utsagn er ment for. Pressen og forskeren har to motstridende utgangpunkt, en vitenskapelig fremstilling er logisk med en premiss og en konklusjon, pressen skal fortelle en historie og trekker inn konklusjonen f�rst. Forskere kan som oftest ikke spissformulere og lage journalistiske oppslag, b�de fordi de mangler evnen til � formulere og fordi en kan oppleve det journalistiske som alt for upresist i forhold til forskningen som er utf�rt. Men formidling av forskning til samfunnet er en kvittering for forskningsmidler og en legitimering av at et forskningsprosjekt er fullf�rt eller i arbeid, mener den norske medieforskeren Harald Hornmoen. Forskningen skal v�re forankret i samfunnet og denne kontrakten skal vedlikeholdes gjennom formidling til allmennheten. Helge R�nning skriver ogs� at universitetet og akademikernes oppgaver er tredelte, forskning, undervisning og formidling. Formidling inkluderer deltakelse i den offentlige debatt. Men universitetet (og andre forskningsmilj�er) f�r ingen intensiver om � delta i debatten. ”Dette svekker universitetet som institusjon i allmennheten, og det truer den kvalifiserte kommunikasjon mellom det vitenskapelige felt og den allmenne offentlighet.” Forskere b�r isteden betrakte popularisering som en del av produksjonen av vitenskapelig kunnskap. Offentligheten tilbyr forskere en annen arena enn den faginterne for � ut�ve vitenskapelig arbeid og utvikle vitenskapelig kunnskap. Innenfor mange forskningsmilj�er dominerer synet p� vitenskap som enten genuin eller popularisert. Et slikt syn kan tjene forskerne fordi det trekker en skarp grense mellom ekte og popularisert kunnskap og vitenskapen idealiseres som h�yverdig. Kunnskap blir forskernes eksklusive omr�de. Politikere og allmennhet kan bare tilegne seg forenklede representasjoner av vitenskapen. Slik avskjermes forskernes egne kunnskapsmessige autoritet mot kritikk utenfra. Med manglende evne til � popularisere og et spr�k som er utilgjengelig for folk flest, hindrer forskere ofte den allmenne offentlighet i � stille kritiske sp�rsm�l. Forskere bruker fagspr�k som gj�r at de tilh�rer et eget laugsvesen. Det er fagord og sjargong som hindrer innsyn og diskusjon og markerer tilh�righet og ekskluderer alle andre. Men forskere b�r konfronteres med sunn fornuft, ikke bare forskningens egne stemmer. En god, oppeg�ende forskningsdebatt er en dialog mellom samfunnet og forskningen. Vi m� s�rge for at det blir en status innenfor forskningsmilj�et � kommunisere med samfunnet, � stille forskningen i fokus. Vi som arbeider med formidling i forskningsinstitusjonene skal popularisere forskningsstoffet for � gj�re det begripelig for et st�rre publikum. ”Ved � spre vitenskapelig kunnskap er vi med p� � legge et grunnlag for at flere kan delta i samfunnsdebatten og slik bli delaktige i politiske beslutninger”, skriver Harald Hornmoen. Et fungerende demokrati forutsetter at publikum har tilgang til kunnskap. Men forskere er ofte forsiktige med � generalisere. Og derfor kan en levendegj�ring v�re en utfordring for oss som skal formidle. Vi m� passe p� � fremstille et enkelttilfelle fra forskningen som enkelttilfellet. Hvis vi generaliserer, m� vi passe at vi selv st�r for generaliseringen. Det m� fremheves at det ikke er forskerens, men v�r fremstilling. Unders�kelser av forskningsjournalistikken viser typiske fortellerm�nstre, fagstoffet formidles som en episk fortelling. Fremstillingen kan sammenlignes med en kriminalhistorie hvor resultatene blir et kappl�p om tiden, hvor syndebukken er manglende ressurser og helten forskeren kjemper mot samfunnets neglisjering og manglende bevilgninger. Men helten kommer frem til et klargj�rende resultat og oppdager de viktige sporene som kan redde v�r klode, v�r kropp eller v�r fremtid, enn si fortelle oss hva som egentlig skjedde i fortiden. Forskernes aktivitet beskrives ofte som en ”jakt”, ”en kamp”. Et slikt bilde av forskeren eller forskningsgruppen tegner et idealisert bilde av helten/heltene som arbeider utenfor samfunnet, drevet av idealisme uten � skjelne til politikk eller etiske verdier. En slik fremstilling driver lovprisning av den ensomme forskeren/forskerne i kamp mot naturens/historiens eller samfunnets iboende faenskap. Slik blir ogs� forskeren fremstilt som helten som ikke kan kritiseres. Kritikken forstummer og det samme gj�r den offentlige diskursen om forskningens verdi og nytte og om ressursenes anvendelse. D�dskult Til de to siste av museets tempor�re utstillinger, har vi laget aviser i stedet for kataloger. Vi har trykket dem opp i 15000 eksemplarer og deler dem ut gratis. Til utstillingen ”D�dskult i antikken” er avisen p� 24 sider og fungerer sv�rt godt. Publikum tar den med seg hjem, skoleklasser tar dem med og bruker den i undervisningen. Avisen ble sendt ut sammen med h�stprogrammet til alle dem som vanligvis bare f�r programmet. Det skapte stor interesse for utstillingen. Avisen er laget i tabloidformat p� avispapir og antikkforskere og studenter ble invitert til � skrive. Redaksjonen besluttet � produsere en avis for allmennheten og vektlegge blod, mord, skumle saker, helter og d�der. Avisen fungerer godt som reklame for museet og har inspirert til flere avisartikler. P� denne m�ten gj�r vi forskning tilgjengelig p� en morsom og spennende m�te. Da kan vi skape interesse for forskningen og museet og kanskje f� en offentlig debatt om hva som skjer innenfor institusjonen. |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2008 |