  |
  |
|
||
|
|
|
REISERAPPORT
Medansvar for samfunnsforminga ICOMs generalkonferanse i Wien august 2007 Bernd L�tsch utfordra alts� musea p� � ta eit samfunnsansvar og ei samfunnsrolle som ikkje er ukjente for oss som las NOU-en til Magne Velure alt i 1996, men som ikkje har vore sj�lvsagt i breie lag av museumsfolk. Og det blei strekt ut eit enda st�rre bakteppe for det som skulle skje vidare. Alissandra Cummins, presidenten i ICOM, minte om v�r oppg�ve som bidragsytar for utvikling av borgarrettar og demokrati, og Laurent L�vi-Strauss fr� UNESCO peika p� utfordringar knytt til det kulturelle mangfaldet. Og det var meir. Museas rolle i eit verdssamfunn i endring blei sett p� dagsorden. Det kunne bli spennande � sj� korleis dette blei f�lgt opp i komiteane. Vi f�lgte DEMHIST, komiteen for historiske hus, det meste av tida, med ein snarvisitt innom ICR, komiteen for regionale museum, og det var lagt opp gode program som reiste noen viktige debattar om kva bidrag musea kan og b�r gi til samfunnsforminga. Susan L�gene fr� Nederland utfordra for eksempel f�restillingane v�re om dei viktige bidraga musea gir til identitetsbygging. Det er ikkje det som er viktig, sa L�gene, det er identifikasjon som er viktig. N� er det ikkje alltid s� lett � f� tak i nyansane n�r argumentasjonen g�r f�re seg p� eit framandt spr�k, men vi forsto vel s�pass at Legget meinte det burde handle meir om kunnskap, innsyn og forst�ing enn det � bera til torgs byggesteinar til personlege, lokale eller nasjonale identitetar. Og det var i alle fall ikkje vanskeleg � forst� kva Jan Legget fr� New Zealand meinte n�r ho begynte � snakke om musea som dialoginstitusjonar. Dette er honn�rord vi har levd med i 10 �r her heime. Musea kan ikkje lenger sj�lv bestemme kva som skal komma ut av verksemda, meinte Legget. Arbeidet m� skje i dynamisk samvirke med publikum og lokalsamfunn. Men korleis overf�re slike tankar til dei historiske husa? Dei m�ta vi har vore p� i DEMHIST s� langt har hatt sterke innslag av vandringar gjennom gullforgylte barokksalar med store bes�kstal, der v�re forsiktige sp�rsm�l om kor rikdomen kom fr� ikkje har m�tt p�fallande interesse. N� vil DEMHIST rett nok komma til Norge i 2009, og da blir det nok mindre av den slags, men likevel? James Vaughan fr� USA formulerte eit viktig utgangspunkt for ein debatt da slo fast at dei historiske husa han kjente til i altfor stor grad representerte ”white, dead men”. Alts�: Vi manglar hus som kunne bidra til � fortelja historier om kvinner, svarte o.s.v. Og han heldt fram med � argumentere mot det sterke fokuset p� kulturarven som instrument for reiselivsutvikling. For dei fleste historiske stadene (historic sites) er ikkje kulturbasert turisme (heritage tourism) noen berekraftig forretningside, meinte Vaughan. Og det var slett ikkje den beste m�ten � bruke slike stader p�. The National Trust for Historic Preservation, som Vaughan representerte, var opptatt av � finne fram til nye standarder for drift av historiske stader som i st�rre grad la vekt p� stadens eigenart og bidrag til personleg innsikt, enn som arenaer for forretningsutvikling. Meir om the National Trust p� flotte heimesider her: http://www.nationaltrust.org DEMHIST f�lgte opp ein del av det som blei tatt opp i dei innleiande innlegga gjennom ganske befordrande ekskursjonar. St�rst debatt reiste nok bes�ket i Mozarthaus midt i Wien, der Wien Museum har laga eit Mozartmuseum i eit hus der Mozart budde eit par �r p� 1780-talet, men der mange andre har budd seinare. Det var alts� ikkje s� mye att etter Mozart, bortsett fr� noen inventarlister som ga eit visst oversyn over kva han hadde eigd, utan at det ga noen forst�ing av kor han hadde oppbevart tinga sine, eller korleis husvera hans var m�blerte. Wien Museum hadde tatt konsekvensen av dette, og hadde lagt huset til rette for stort bes�k, m�la det meste kvitt og fortalte ei historie om Wien og Mozart og andre ved hjelp av tekster, bilde, monter og enkelte historiske gjenstandar. Det var ikkje snev av fors�k p� � rekonstruere stover og soverom med tidsriktige tapeter, tekstiler og m�blement. Mange blei skuffa og tykte dei fekk fint lita kjensle av � g� i fotspora til Mozart. Vi var ikkje mellom dei mest kritiske, men undra oss over val av fager og materialar, som alts� var v�r tids fargar og materialar, og ikkje fr� samtida til Mozart. Men vi tykte det var eit realt val. Det var inga lefling med kjensler og det var inga eventyrforteljing p� svakt grunnlag, men ei st�rre utfordring til intellektet. P� Schloss Hof, eit stykke aust for Wien, var utgangspunktet mye det same. Alts� eit hus, rett nok kjempedigert, og ikkje berre eitt, men der spora etter Prins Eugen, som hadde bygt slottet i 1726, og seinare Maria Theresa, var noks� sparsame etter lang tids bruk til ymse form�l, sist som milit�rleir. Kjeldene til kunnskap om den opphavlege innreiinga var likevel betre, og ein god del av det inventaret som hadde h�rt til p� slottet var framleis bevart andre stader. Likevel hadde ein vald � ikkje fors�ke seg p� noen full rekonstruksjon av fortida. Men gjennom ein kombinasjon av farger, materialar, eit utval gjenstandar og rettleiande tekster makta slottsmuseet � formidle b�de ein atmosf�re og ei forst�ing av kva staden representerte. Det blei ei oppleving � vandre rundt i den storslagne bygningsmassen, samtidig som det ga innsikt i den tida det representerte og det livet som hadde vore levd der. Dyrehald og aktiv bruk av landskapet ga ogs� viktige bidrag til den sanselege opplevinga av staden. |
 |
| Det var meir, og alt var ikkje like medvete
og m�lretta. Men summen av internasjonale innleiarar og austerrikske d�me ga b�de stadfestingar p� v�re heimlege val og stilte sp�rsm�l
ved noen av dei. Den kritiske samfunnsrolla blei klart etterlyst, det blei stilt sp�rsm�l ved den ukritiske tilslutninga til � gi
historiske stader meining gjennom utnytting til reiselivsform�l og vi blei tatt med til stader som blei gode utgangspunkt for
refleksjon om historiske rekonstruksjonar. Det siste toppa seg kanskje da vi blei presentert for gladiatorkampar i dei romerske
ruinane i Aquincum Museum i Budapest. Dramatisering kan vera eit godt formidlingsgrep, men ein skal berekne sitt publikum. Det
var nok ei meir gripande mottaking vi opplevde i gruvemuseet i Tatab�nya der dramatiseringane i stor grad var vidaref�ring av levande
tradisjon og dermed blei opplevd som ekte og innlevde. |
||||
 |
| ▲ til toppen Tilbake til reiserapporter 2007 |