Startside
Årsmeldinger
Årsreferater
Reiserapporter
Blue Shield
 
   

 

REISERAPPORT


Roy H�ibo, Ryfylkemuseet

Levande museum – erfaringar fr� Ungarn

ICOMs generalkonferanse i Wien august 2007


Dei fleste av oss som bestyrer folkemuseum av ulike slag h�rer stadig kravet om ”levande museum”. Som regel betyr det icenesetting av utvalde gjerem�l fr� den n�re fortida, og det har vore ein noks� sikker veg til suksess like sidan Arthur Hazelius fann p� � befolke husa sine p� Skansen for hundre �r sidan eller da om lag. I dag er det fleire som tilbyr noe meir sofistikerte innslag av drama i publikumsopplegget sitt, og det vekker like sikker begeistring.
Noen av oss som var p� generalkonferansen til ICOM i Wien valde dagstur til Budapest med innlagt stopp i Tatabanya p� ekskursjonsdagen. Der blei vi tilbode b�de ”levande museum” og dramatisering. Dette er eit fors�k p� ein liten refleksjon om det vi s�g.
       Tatabanya er ein liten gruveby som har laga friluftsmuseum om gruvesamfunnet. Da bussane med konferansedeltakarar kom dit sto det lokale musikkorpset klare og �nskte oss velkomen med feiande marsjmusikk. Under velkomsttalane og seinare fekk vi oppleve gruvekoret, og i gruvelandsbyen var dei fleste av husvera og skulestova befolka med frivillige museumsmedarbeidarar og skuleungar som utf�rte ulike arbeidsoppg�ver og baud p� b�de god mat og godt drikke. Det var overveldande og r�rande, og eg trur dei fleste blei gripne av den rause og ekte f�lte mottakinga, den sterke tilknytinga til det livet desse folka hadde levd, og kj�rleiken til og byrgskapen over � vera ein del av eit samfunn som nok hadde bydd p� harde fysiske og �konomiske utfordringar, men som truleg baud p� sterke sosiale band gruvearbeidarane og –familiane i mellom.
       Om vi fekk s� grasat godt innsyn i korleis r�yndomen i gruvesamfunnet hadde vore, er vel heller tvilsamt, men vi fekk eit sterkt og godt m�te med dei som hadde vore ein del av det. Dei baud p� seg sj�lve og tykte det var gildt � bli sett. Vi reiste kanskje ikkje att s� veldig mye meir opplyste, men vi var bevega, og sidan har minna og tankane om Tatabyanye svive rundt i hovudet. Vi m�tte folk som var stolte av livet sitt i ein skiten gruveby, og som helsa oss med flagg p� alle lysstolpar langs dei vegane vi kj�rte.
       I Budapest fekk vi oppleve ei anna icenesetting. I ruinane etter romerbyen i Aquincum Museum var det ei amat�rgruppe som framf�rte ei dramatisering av gladiatorkampar for oss. Dei hadde tydeleg studert p�kledningen og kamputstyret til romarane, og funne ut korleis reglane for ulike kampar var. Forestillinga gikk ut p� � presentere ei rekke former for gladiatorkampar, til musikk p� boks, som alle endte med overskoren strupe for taparen. Dei hadde endatil eit par ivrige supportarar p� sidelinja som gjorde sitt beste for � f� oss som var publikum med p� � heie p� gladiatorane. Men begeistringa var dempa og applausen slapp. Kanskje var det langt p� dag, kanskje var det for varmt (36 grader), eller kanskje var vi i ferd med � bli lei eit ekskursjonsopplegg som viste seg � vera s�rdeles d�rleg planlagt. Men gladiatorane slo ikkje an. Kanskje det rett og slett var slik at det var andre sider ved livet til romarane vi gjerne ville visst meir om etter � ha sett restane av den fantastiske byen dei hadde levd i, enn korleis dei drepte kvarandre. Eller kanskje det ikkje blei heilt truverdig. Dei drepte ikkje kvarandre p� ordentleg, berre p� liksom, dermed blei heile greia ein liksom-sak, ein leik for veltrente ungdomar.
       Dramatisering er ofte ei flott og medrivande form for formidling. Fleire museum her heime har tatt dramatisering i bruk i formidlinga si, som regel med god respons som resultat. Det appellerer til sansane, og er eit bidrag til oppleving. N�r det vi fekk sj� i Ungarn s� tydeleg blei opplevd forskjelling trur eg det f�rst og fremst skuldast at romarane bomma p� m�lgruppa. Museumsfolk er ikkje det enklaste publikumet ein kan invitere til eit museum, vi var dessutan godt vaksne dei fleste av oss, og sto midt i eit imponerande stort ruinomr�de som produserte ei rekke sp�rsm�l i hovuda v�re, men kanskje ikkje f�rst og fremst om kampteknikkane til gladiatorane. Vi var nok eit utakknemleg publikum der og da, men noen f� timar tidlegare hadde vi latt oss begeistre av korpset av frivillige i Tatabanya. Dei traff oss heime og vi var ikkje ein augneblink i tvil om at det vi blei tilbydde var ekte vare.
       Eg trur det handlar om � definere n�ye b�de m�let med dramatiseringa, eller levandegjeringa, og � tilpasse seg ulike m�lgrupper. Ungar og vaksne vil openbart oppleve slike tilbod forskjellig, og folk med ulik bakgrunn vil ha ulike f�resetnadar for � ta til seg det som blir bydd fram. Vi m� ta utgangspunkt i dei vi vil ha i tale, ikkje i det vi sj�lve tykkjer er morosamt. Kanskje det var der romarane bomma?

 
  til toppen                                                   Tilbake til reiserapporter 2007