reiserapport

 

 

 

Corinna Weinheimer, Ringve Museum

 

 

Musikkinstrumenter- beh�ver de � klinge?

 

 

�rets CIMCIM (Conseil International des Mus�es et Collections d‘Instruments de Musique) konferanse ble holdt i St. Petersburg, Russland i det nylig restaurerte Sheremetov palasset, som huser en av Russlands mest omfattende samlinger av musikkinstrumenter. 58 deltagere fra 29 nasjoner m�ttes for � diskutere det alltid tilbake vendende sp�rsm�let for musikkmuseer Musical instruments – do they have to sound?.

 

Av museer og samlinger med musikkinstrumenter, i likhet med museer som stiller ut teknisk kulturarv, forventes det ofte b�de fra ansatte, bes�kende, sponsorer og andre involvert i musikk, at gjenstandene i samlingen skal utf�re sin opprinnelige oppgave, dvs. at musikkinstrumentene skal produsere klang. Dette inneb�rer at man demonstrerer originalinstrumentene.

 

Det er �penbart at dette medf�rer store problemer. Enhver bruk av en gjenstand betyr at den gradvis �delegges, uansett hvor restriktiv og forsiktig man er. Dette er i strid med museets oppgave om � bevare de gjenstander man har forpliktet seg til � ta vare p�. Men samtidig er det museets plikt ogs� � formidle gjenstandene i samlingen. Man trenger derfor diskusjoner og konferanser rundt dette temaet, hvor man kan belyse kravene fra forskjellige sider innen museumsverdenen for � komme fram til tilfredstillende kompromisser.

 

Med 28 innlegg p� denne konferansen skulle man tro en slik dialog var mulig. Men dessverre er viktige grupper av museumsarbeidere fortsatt underrepresentert i CIMCIM. Dette gjelder b�de museumspedagoger og tekniske konservatorer. Enkelte av foredragene handlet om erfaringer med forskjellige systemer for � "klanglegge" utstillinger, noen handlet om verdien av musikkmuseer generelt, mens bare tre av innleggene befattet seg med konserveringstekniske sp�rsm�l, hvorav det ene ble holdt av undertegnede (Degradations of Materials Through Usage). Alle tre presenterte erfaringer fra de museer foredragsholderne arbeider ved og det ble snakket �pent om skader som har oppst�tt i disse museene (USA, Portugal og Norge) som et resultat av langvarig bruk av gjenstander i samlingene.

 

Informasjonene fra konserveringssiden var ikke n�dvendigvis nye, men reaksjonene i auditorium viste at det fortsatt er stort behov for opplysning fra en mer teknisk og materialorientert side, men ogs� at kunnskapen ikke alltid settes om i praksis. Et enkelt eksempel: det er kjent og publisert at h�ndsvette etterlater ugjenkallelige fingeravtrykk p� metall. En enkel m�te � unng� dette p� er � if�re seg hansker. Men det virker vanskelig. Vi tar av oss sko for � sk�ne gulv, men vi tar ikke p� hansker for � sk�ne en gjenstand. Det finnes en mengde eksempler p� at store skader kan unng�s med enkle midler. Og etter mitt syn kan vi begynne en diskusjon om bruk av gjenstander f�rst n�r visse rutiner er blitt forst�tt og praktisert av alle museumsarbeidere.

 

Ekskursjoner er en stor del av CIMCIM's konferanser. Man benytter seg av anledningen til � bes�ke mindre kjente samlinger, b�de for � knytte kontakter og se og l�re om kanskje ikke s� kjente musikkinstrumenter. Og det er der den store kl�ften mellom teori og praksis blir mest synlig. Vi forvandles til nysgjerrige mennesker, uten handsvette, som utsetter sine egne kollegaer for et stor press med sp�rsm�l som "f�r jeg lov � pr�ve" eller "kan vi ikke ta dette fra hverandre". Disse er det vanskelig � svare nei p�, n�r man blir konfrontert med en gruppe eksperter fra hele verden. Bes�kende i v�re egne museer hadde f�tt et enkelt og h�flig nei.

 

Det siste, p� en m�te konkluderende innlegget ved konferansen om mulige formidlingsmetoder av musikkinstrumenter var en invitasjon til hele forsamlingen om � organisere felles musikkfestivaler hvor alle deltagere tar med seg instrumenter fra sine samlinger for s� � musisere sammen. Det ble for mye!

 

Denne oppriktig mente invitasjonen ble utslagsgivende for at styret i CIMCIM m�tte innkalle til et ekstra m�te hvor en uttalelse, som styret hadde forberedt i all hast, ble opplest. Dette dannet grunnlag for en videre diskusjon om bruk av gjenstander. Uttalelsen(se vedlegg) vil bli publisert i CIMCIM Bulletin Nr.50 og f�rer forh�pentligvis til noen tanker omkring v�rt arbeide.

 

Konferansen var selvf�lgelig meget interessant og l�rerikt, men jeg sitter igjen med en f�lelse av at det fortsatt er en lang vei � g�. Hvordan kan vi �ke forst�elsen for � begrense "gjenstandsslitasjen", uten at det oppfattes som et totalforbud mot spilling eller demonstrasjon av enkelte utvalgte gjenstander for forskningen?

 

Kanskje det er der ICOM's viktigste oppgave ligger: � oppmuntre til et tettere samarbeid mellom ICOM's internasjonale komitteer. Av 240 medlemmer i CIMCIM er ca. 15 utdannet som tekniske konservatorer. Av disse kommer for det meste bare to til v�re konferanser. Den st�rste internasjonale komitteen innen ICOM derimot er ICOM-CC (Committee for Conservation) med over 1400 medlemmer som besitter st�rst kompetanse innen alle felt p� konserveringsomr�det. En n�rmere dialog med ICOM -CC er sikkert ikke �nskelig bare for CIMCIM, men ogs� andre komitteer med lignende problem.

 

 

STATEMENT FROM THE BOARD

Saturday, September 14, 2002

 

Museums are institutions that collect objects to preserve them for future generations. The question of playability of historic instruments housed in these institutions has been a perennial topic at CIMCIM meetings. The issue, particular to our field, is once again revisited as forces inside and outside our institutions pressure us to demonstrate the objects in our charge. Faced with the interests of donors, development officers, musicians, scholarly researchers, makers, and our own desires to promote our collections, we grapple with this issue; an issue that puts us in control of the future of the object.

 

This conference aims, through frank and open discussion, to benefit from the experience of our colleagues and clarify the dangers and appropriateness of use. We hope to put the topic in perspective to reveal who we serve: The player; the institution; or the object.

 

We are pleased that the locale organisers embraced and developed this theme and provided the laboratory to examine whether an instrument should sound or not sound.

 

We acknowledge that the papers presented express the philosophies and opinions of their authors who are predominately collectors and curators. The following statement from the Board offers five concerns and observations that may further expand our discussion.

 

I.        Articles failed to address the knowledge gained from past mistakes. What have we learned during the past fifty years from the misguided restorations and performance projects of our well-intended predecessors? How many instruments have been irreversibly ruined? How may we avoid future disasters that are well our control?

 

II.      As stated, the conservators role was under represented. Findings by trained conservators represented but two of the twenty-eight papers. Recent advances in research and laboratory techniques have heightened our knowledge of the processes of deterioration. Clearly, a more equitable debate would produce a more balanced discussion and conclusion.

 

III.     The musicians role in performance is to draw out the most appropriate and expressive abilities of an instrument and showcase their own talents. It is common sense to assume that musicians will play to the instrument's limit with full force and will be more concerned with musical presentation than with the instrument's welfare. They are musicians whose task is to consume instruments. The curators task is to preserve.

 

IV.     Is sounding an instrument so important that we should jeopardise or eliminate the opportunities for future study by those following us? Is it more important to satisfy our self-serving desire to reap short-term pleasure? Would we put our children in harms way?

 

V.      ICOM's clear position and CIMCIM's own guidelines for handling objects were missing from the discussions. These guidelines were not adhered to by many CIMCIM members during visits to collections where objects were handled, played or displayed. Dramatic temperature and humidity changes caused strings to break and members were allowed unrestricted access to rare instruments.

 

These observations and questions are not easily addressed since each institution, each country has its own parameters for handling objects and even differing views concerning conservation and restoration.

 

We suggest the CIMCIM members use the following publications for guidance: "The Care of Historical Musical Instruments", "Recommendations for the Conservation of Musical Instruments", and "Recommendations for Regulating the Access to Musical Instruments in Public Collections". These publications, already provided and still available to CIMCIM members, may be accessed on the CIMCIM website or by contacting Arnold Myers. Interpreting the rule is difficult as circumstances, traditions, and languages differ from place to place. For help with the interpretations, please contact Corinna Weinheimer, co-ordinator of the conservation working group.

 

And now the Board invites its members to discuss and debate these issues. This discussion will be chaired by Carmelle B�gin.

 

Tilbake til reiserapporter 2002