![]() |
reiserapport |
Corinna Weinheimer,
Ringve Museum
Musikkinstrumenter- beh�ver de � klinge?
�rets CIMCIM (Conseil International des Mus�es et Collections
d‘Instruments de Musique) konferanse ble holdt i St. Petersburg,
Russland i det nylig restaurerte Sheremetov palasset, som huser en av
Russlands mest omfattende samlinger av musikkinstrumenter. 58 deltagere
fra 29 nasjoner m�ttes for � diskutere det alltid tilbake vendende
sp�rsm�let for musikkmuseer Musical instruments – do they have to sound?.
Av museer og samlinger med musikkinstrumenter, i likhet med museer som
stiller ut teknisk kulturarv, forventes det ofte b�de fra ansatte,
bes�kende, sponsorer og andre involvert i musikk, at gjenstandene i
samlingen skal utf�re sin opprinnelige oppgave, dvs. at
musikkinstrumentene skal produsere klang. Dette inneb�rer at man
demonstrerer originalinstrumentene.
Det er �penbart at dette medf�rer store problemer. Enhver bruk av en
gjenstand betyr at den gradvis �delegges, uansett hvor restriktiv og
forsiktig man er. Dette er i strid med museets oppgave om � bevare de
gjenstander man har forpliktet seg til � ta vare p�. Men samtidig er det
museets plikt ogs� � formidle gjenstandene i samlingen. Man trenger
derfor diskusjoner og konferanser rundt dette temaet, hvor man kan
belyse kravene fra forskjellige sider innen museumsverdenen for � komme
fram til tilfredstillende kompromisser.
Med 28 innlegg p� denne konferansen skulle man tro en slik dialog var
mulig. Men dessverre er viktige grupper av museumsarbeidere fortsatt
underrepresentert i CIMCIM. Dette gjelder b�de museumspedagoger og
tekniske konservatorer. Enkelte av foredragene handlet om erfaringer med
forskjellige systemer for � "klanglegge" utstillinger, noen handlet om
verdien av musikkmuseer generelt, mens bare tre av innleggene befattet
seg med konserveringstekniske sp�rsm�l, hvorav det ene ble holdt av
undertegnede (Degradations of
Materials Through Usage). Alle tre presenterte erfaringer fra de
museer foredragsholderne arbeider ved og det ble snakket �pent om skader
som har oppst�tt i disse museene (USA, Portugal og Norge) som et
resultat av langvarig bruk av gjenstander i samlingene.
Informasjonene fra konserveringssiden var ikke n�dvendigvis nye, men
reaksjonene i auditorium viste at det fortsatt er stort behov for
opplysning fra en mer teknisk og materialorientert side, men ogs� at
kunnskapen ikke alltid settes om i praksis. Et enkelt eksempel: det er
kjent og publisert at h�ndsvette etterlater ugjenkallelige fingeravtrykk
p� metall. En enkel m�te � unng� dette p� er � if�re seg hansker. Men
det virker vanskelig. Vi tar av oss sko for � sk�ne gulv, men vi tar
ikke p� hansker for � sk�ne en gjenstand. Det finnes en mengde eksempler
p� at store skader kan unng�s med enkle midler. Og etter mitt syn kan vi
begynne en diskusjon om bruk av gjenstander f�rst n�r visse rutiner er
blitt forst�tt og praktisert av alle museumsarbeidere.
Ekskursjoner er en stor del av CIMCIM's konferanser. Man benytter seg av anledningen til � bes�ke mindre kjente samlinger, b�de for � knytte kontakter og se og l�re om kanskje ikke s� kjente musikkinstrumenter. Og det er der den store kl�ften mellom teori og praksis blir mest synlig. Vi forvandles til nysgjerrige mennesker, uten handsvette, som utsetter sine egne kollegaer for et stor press med sp�rsm�l som "f�r jeg lov � pr�ve" eller "kan vi ikke ta dette fra hverandre". Disse er det vanskelig � svare nei p�, n�r man blir konfrontert med en gruppe eksperter fra hele verden. Bes�kende i v�re egne museer hadde f�tt et enkelt og h�flig nei.
Det siste, p� en m�te konkluderende innlegget ved konferansen om mulige
formidlingsmetoder av musikkinstrumenter var
en invitasjon til hele forsamlingen om � organisere felles
musikkfestivaler hvor alle deltagere tar med seg instrumenter fra sine
samlinger for s� � musisere sammen. Det ble for mye!
Denne oppriktig mente invitasjonen ble utslagsgivende for at styret i
CIMCIM m�tte innkalle til et ekstra m�te hvor en uttalelse, som styret
hadde forberedt i all hast, ble opplest. Dette dannet grunnlag for en
videre diskusjon om bruk av gjenstander. Uttalelsen(se vedlegg) vil bli
publisert i CIMCIM Bulletin Nr.50 og f�rer forh�pentligvis til noen
tanker omkring v�rt arbeide.
Konferansen var selvf�lgelig meget interessant og l�rerikt, men jeg
sitter igjen med en f�lelse av at det fortsatt er en lang vei � g�.
Hvordan kan vi �ke forst�elsen for � begrense "gjenstandsslitasjen",
uten at det oppfattes som et totalforbud mot spilling eller
demonstrasjon av enkelte utvalgte gjenstander for forskningen?
Kanskje det er der ICOM's viktigste oppgave ligger: � oppmuntre til et
tettere samarbeid mellom ICOM's internasjonale komitteer. Av 240
medlemmer i CIMCIM er ca. 15 utdannet som tekniske konservatorer. Av
disse kommer for det meste bare to til v�re konferanser. Den st�rste
internasjonale komitteen innen ICOM derimot er ICOM-CC (Committee for
Conservation) med over 1400 medlemmer som besitter st�rst kompetanse
innen alle felt p� konserveringsomr�det. En n�rmere dialog med ICOM -CC
er sikkert ikke �nskelig bare for CIMCIM, men ogs� andre komitteer med
lignende problem.
STATEMENT FROM THE BOARD
Saturday, September 14, 2002
Museums are institutions that collect objects to preserve them for
future generations. The question of playability of historic instruments
housed in these institutions has been a perennial topic at CIMCIM
meetings. The issue, particular to our field, is once again revisited as
forces inside and outside our institutions pressure us to demonstrate
the objects in our charge. Faced with the interests of donors,
development officers, musicians, scholarly researchers, makers, and our
own desires to promote our collections, we grapple with this issue; an
issue that puts us in control of the future of the object.
This conference aims, through frank and open discussion, to benefit from
the experience of our colleagues and clarify the dangers and
appropriateness of use. We hope to put the topic in perspective to
reveal who we serve: The player; the institution; or the object.
We are pleased that the locale organisers embraced and developed this
theme and provided the laboratory to examine whether an instrument
should sound or not sound.
We acknowledge that the papers presented express the philosophies and
opinions of their authors who are predominately collectors and curators.
The following statement from the Board offers five concerns and
observations that may further expand our discussion.
I.
Articles failed
to address the knowledge gained from past mistakes. What have we learned
during the past fifty years from the misguided restorations and
performance projects of our well-intended predecessors? How many
instruments have been irreversibly ruined? How may we avoid future
disasters that are well our control?
II.
As
stated, the conservators role was under represented. Findings by trained
conservators represented but two of the twenty-eight papers. Recent
advances in research and laboratory techniques have heightened our
knowledge of the processes of deterioration. Clearly, a more equitable
debate would produce a more balanced discussion and conclusion.
III.
The
musicians role in performance is to draw out the most appropriate and
expressive abilities of an instrument and showcase their own talents. It
is common sense to assume that musicians will play to the instrument's
limit with full force and will be more concerned with musical
presentation than with the instrument's welfare. They are musicians
whose task is to consume instruments. The curators task is to preserve.
IV.
Is
sounding an instrument so important that we should jeopardise or
eliminate the opportunities for future study by those following us? Is
it more important to satisfy our self-serving desire to reap short-term
pleasure? Would we put our children in harms way?
V.
ICOM's
clear position and CIMCIM's own guidelines for handling objects were
missing from the discussions. These guidelines were not adhered to by
many CIMCIM members during visits to collections where objects were
handled, played or displayed. Dramatic temperature and humidity changes
caused strings to break and members were allowed unrestricted access to
rare instruments.
These observations and questions are not easily addressed since each
institution, each country has its own parameters for handling objects
and even differing views concerning conservation and restoration.
We suggest the CIMCIM members use the following publications for
guidance: "The Care of Historical Musical Instruments", "Recommendations
for the Conservation of Musical Instruments", and "Recommendations for
Regulating the Access to Musical Instruments in Public Collections".
These publications, already provided and still available to CIMCIM
members, may be accessed on the CIMCIM website or by contacting Arnold
Myers. Interpreting the rule is difficult as circumstances, traditions,
and languages differ from place to place. For help with the
interpretations, please contact Corinna Weinheimer, co-ordinator of the
conservation working group.
And now the Board invites its members to discuss and debate these issues. This discussion will be chaired by Carmelle B�gin.
|