Eva M�hre Lauritzen, Universitetets naturhistoriske museer og botaniske hage

Det politiske museum og det bestilte museum,

CECA i Nairobi november 2002

Hvor uavhengige er v�re museer av den politiske situasjonen, og av v�re myndigheters synspunkter og �nskem�l? Hvem bestemmer hva museene skal vise frem; museene selv eller de som sitter p� pengesekken?

Det er lett � svare at selvsagt er det museene selv som legger rammene for hva museet skal presentere, og kanskje er det riktig for de fleste museer i dagens Norge. Men kanskje ikke for alle? Finnes det en skjult agenda? Lar vi museene bli tilpasset det vi tror v�re myndigheter og andre som kan bidra �konomisk �nsker? Er det ikke offentlige myndigheter som utlyser prosjekter og gir rammene for hva man kan s�ke st�tte til? Vi f�ler kanskje ikke at dette influerer p� v�re valg, men vi er vel likevel litt p�virket. En annen sak er at vi neppe vil s�ke st�tte innenfor kontroversielle emner som krever at vi m� g� p� tvers av v�r overbevisning. S� jeg liker ikke � tro at dette er noe stort problem hos oss. Men slik er det ikke over alt ellers.

ICOM’s komite for Education and Cultural Action (CECA) samlet deltakere fra alle kontinenter, da de arrangerte sin fagkonferanse i Nairobi i h�st. Blant de temaer som var fremme i foredrag og diskusjoner var museenes frihet og forhold til politiske/bevilgende myndigheter. Det kom klart frem at i mange land rundt om i verden er det overordnete myndigheter som setter dagsorden for museene. Noen ganger er bakgrunnen at de bruker museene for � samle nasjonen og skape et fellesskap. Dette h�res jo ogs� ganske tilforlatelig ut. I land som har kommet kort i de demokratiske prosesser, er oppbygging av nasjonal identitet og stolthet en viktig faktor, og mange museer inng�r som et viktig element i dette arbeidet. Ut fra v�r egen situasjon kan vi forst� dette, ettersom det heller ikke er s� lenge siden ogs� v�rt land etablerte kulturelle hj�rnesteiner som universitet, nasjonalteater og store museer. Disse institusjonene skulle bidra til styrking av v�r norske identitet i en ung selvstendig nasjon. Slik er ogs� situasjonen for mange land rundt om i verden i dag, og p� konferansen kom det tydelig frem ved presentasjon av museer og museumsprosjekter.

I et land som Kenya med mer enn 40 stammer og tilsvarende mange spr�k, finnes det et hav av ulike identiteter. National Museums of Kenya med sin hovedbase p� det tradisjonsrike Nairobi museum har store og omfattende utstillinger, spesielt innenfor naturfagene og etnografi/historie. I utstillingene presenteres ikke hver enkelt stamme for seg. Man kan ikke g� i museet for � studere forholdene i en bestemt stamme, og gj�re seg kjent med klesdrakt og gjenstander, levem�te og hverdagsliv. Derimot er det tematiske gjenstandsutstillinger, som tar for seg enkeltgjenstander og sammenligner hva de bruker i forskjellige deler av landet. Kanskje er dette en klok avgj�relse n� for � skape en samlet, men mangfoldig identitet. Likevel skurrer det litt. En av stammene har nemlig f�tt sin egen lille landsby inne p� museets omr�de, og det er kanskje ikke helt tilfeldig at denne representerer den stammen som har hatt makten i Kenya de siste ti�rene. Det er fristende � tro at man �nsker � tone ned andre stammers betydning, men presentere seg selv som de som er sterke og bestemmer, - glem ikke oss! Kanskje blir det annerledes en gang i fremtiden. Hvis maktsituasjonen endrer seg, kan det bli en annen stamme som har en landsby der. Men det kan ogs� komme en dag da myndighetene ser at de enkelte stammers kultur trygt kan presenteres.

I mange utviklingsland er museene meget viktige folkeopplysningsinstitusjoner som spiller stor rolle innenfor b�de formell og uformell utdanning. Education er museenes helt overordnete oppgave, og begrunnelse for �konomiske tilskudd i mange land med knappe ressurser. S� ogs� i Kenya. Utdannelse for alle er enn� langt frem, men det legges vekt p� at de som f�r utdannelse skal f� en best mulig oppl�ring der ogs� aktivt bruk av museene og de ressurser de r�der over st�r sentralt. En entusiastisk skare sto for formidlingen. Men det eksisterer bindinger i de budskap som formidles. Det snakkes ikke gjerne h�yt om dem, men de er der.

En unders�kelse av en del nasjonale museer i Asia la ogs� for dagen klare politiske bindinger i m�ten museene presenterer sine budskap. Landene har l�st oppgaven p� forskjellige m�ter.  Fellesskapsf�lelse, lojalitet, nasjonal stolthet er viktige stikkord, spesielt i land der flere folkegrupper lever side om side. I mange land er det flere befolkningsgrupper, og heller ikke her er det uvanlig at man �nsker at en bestemt av disse skal presenteres spesielt gunstig, for � styrke deres posisjon. Dette er if�lge prof. Richard Harris tilfellet med malayene som er de styrende i Malaysia, men som tallmessig er f�rre enn kineserne i landet.  P� tilsvarende m�te var Singapores hovedsiktem�l � presentere hvordan man kunne v�re en god borger av Singapore, etter direktiv fra de bevilgende myndigheter.

Ikke uventet viser erfaringer fra mange land at innbyggerne ikke oppfatter museene som objektive formidlere, men som redskaper for makthaverne i landet. Museene er ikke frie i alle land, og det finnes dramatiske historier fra flere land der museumsdirekt�rer, som har v�rt litt for selvstendige sett fra landets ledelses synspunkter, har blitt avsatt. Det er forst�elig at mange av de som bruker museene er skeptiske til de budskap som formidles og betviler museenes uavhengighet. Her i Norge opplever vi ogs� at innvandrere p� bakgrunn av erfaringer fra sine hjemland m�ter v�re museer med en viss skepsis.

Museene er ikke bare taler�r for bestemte nasjonalpolitiske forhold, men kan ogs� bli satt under press fra organisasjoner og interessegrupper. Det blir stadig flere ”bestilte museer”. Organisasjoner og andre �nsker at deres sak skal f� spesiell oppmerksomhet og vil at verden utenfor skal f� mer kunnskap om dem. Hvilke f�ringer legges til grunn?  Hvem bestemmer hva som skal presenteres?  Oppdragsgiver, utredere, de som ansettes, de som finansierer eller publikum?

Et eksempel:

I Mexico har landets sentralbank bestilt et ”museum”. Det skal v�re b�de et museum, et forum for l�ring og et informasjonssenter om �konomiske forhold i Mexico. I tillegg inng�r selve den antikvariske bygningen som skal huse museet. En prosjektbeskrivelse for innholdet i museet er utarbeidet av konsulenter, som videre skal bist� med � skaffe inntekter til � realisere museet. P� den ene siden vil man fremheve faktorer som kan sikre �konomisk st�tte og som knytter sponsorenes navn til noe positivt. P� den annen side m� det n�dvendigvis tas opp tema som banker som g�r over ende, korrupsjon, inflasjon, ujevn fordeling av �konomiske ressurser i samfunnet, sosial n�d og andre ubehagelige saker. Hvor fritt st�r man i slike tilfelle? Kan man fritt kritisere de forutg�ende �konomiske katastrofer eller er det best � v�re snill og styre unna slik skj�r, for � sikre at prosjektet kan realiseres?

Ved � lytte til foredrag fra mange verdenshj�rner og delta i samtaler og debatter om forholdene i andre land, meldte det seg mange nye tanker om museer, politikk og frihet. I store deler av verden er politikere og de som sitter p� pengesekken som bestemmer over museene og avgj�r hva de skal formidle. Dette er hverdagen til mange museumsansatte rundt om i verden, kanskje ogs� til noen du kjenner.

e.m.lauritzen@nhm.uio.no